For mange år siden jobbet jeg i TV-Inter. Vi produserte tv programmer for TV2 (og NRK) som handlet om tro. Et av programmene vi lagde var et ungdomsprogram vi kalte; «Nåde den som tror». Konseptet var rett og slett at vi hyret inn bl.a. en avis redaktør som «taxisjåfør», og han kjørte rundt i Oslos gater på kvelds og nattestid for å snakke med folk om tro.
Til min overraskelse var det mye tro å finne i hovedstadens sentrum. «Gud på Wessels plass» var overskriften fra en anmelder. Mennesker vi møtte tilfeldig på gaten, kunstnere, politikere og kulturpersonligheter, troende og ikke troende, ble invitert med på taxi tur. Mange viste seg også å være folk som lette etter svar og som over tid fant fram til en personlig tro. Den ble deres egen historie med Gud.
Vi møtte også mange som selv om de hadde en tro, ikke hadde ikke noen tilhørighet til en kirke. De levde heller med sin tro i baksete, utenfor et kristent og åndelig fellesskap. Hvorfor det er sånn, tenkte jeg og tenker jeg en del på, nå som jeg jobber i kirke.
Vårt program den gangen hadde som mål å være til stedet, midt i flommen av underholdningsprogrammer, humor, dokumentarer, nyheter og serier som fylte folks mediehverdag. Å midt i den strømmen være med å åpne opp, få folk til å tenke, skrelle bort et lag eller to og kanskje komme forbi enkelte fordommer og holdninger rundt dette med tro. Å være der i noen minutter av folks liv å «spre ryktet om Jesus» ganske enkelt. Litt sånn er det å leve som kristen også, tenker jeg.
Hvordan være en autentisk kristen og kirke som snakker om og lever naturlige liv med en overnaturlige tro? Hvordan være åpen om en tro som vi ikke ønsker bare skal befinner seg i baksete, men i sentrum av våre og kirkens liv?
Som gjør at vi midt i et samfunn i stadig endring, med skiftende holdninger, verdier, meninger og sannheter, lever med en uforanderlig tro på at Jesus Kristus alltid er mannen å følge!
En ting jeg i alle fall er overbevist om er at vi ikke kan gjøre det alene. Vi trenger Gud og vi trenger hverandre. Vi trenger fellesskapet. Når vi snakker om Gud som far, kan vi omtale kirken som vår mor. Det var ikke a-planen at vi skulle leve med Gud uten å ha kirken. Men vi lever i en individualistisk tid hvor tanken på innblanding fra både Gud og mennesker, utfordres av troen på at vi kommer lengst ved å til en hver tid ta den fulle og hele styringen selv.
Midt i dette står vi som tror og vi som kirker og kristne fellesskap med et annet budskap. Om et kors og en oppstandelse som bryter tvers igjennom alle våre forstillinger om egen styrke. Et budskap som sikkert utfordrer og irriterer, men som forhåpentligvis også vekker, trøster og inspirerer! Som sier noe om hvem Gud er og hva hans tanker og hjerte er for oss mennesker. Som viser og minner oss på at vi kan velge en annen vei enn vår egen. At jeg gjennom nåden kan få mot til å gjøre det jeg egentlig vil, men ikke klarer. Få nåde til å leve et liv i motsatt retning. Krefter nok til å følge annen vei enn den vi så lett blir dratt mot, som ofte handler mest om meg og mitt. Formidle at nåde er at vi midt i alt det gode, det vonde, i hverdagskaos, bilkjøringer, matinnkjøp, fester, rydding, krangling, fredags kos, filmer, latter, tårer, klemmer og møter, eller i baksete i en taxi, gang på gang får muligheten til å velge en himmel over livet.
(Publisert i spalten «Ettertanke» i Frikirkens magasin, Budbæreren)
